Ingrid sin bursdag ble tilbrakt paa best mulig vis - nemlig paa en ode oy nord i Malaysia. Dagen ble brukt til aa spise stekt blekksprut, spille volleyball og sole seg og vi mener aa tro at bursdagsbarnet selv hadde det riktig saa hyggelig. Det hele ble avsluttet med middag og gavepakkeaapning paa stranden i solnedgang, ALLE presangene ble godt mottatt.

Gratulerer, gratulerer, gratulerer!

1. Intet nytt er godt nytt. Vi befinner oss ikke i Thailand

2. Vi har sendt hjem det kjaereste vi eier: vaare to fulle minnekort. Det gjorde vi foer vi la over bildene paa dataen. Saa beklager, men bilder fra laos og angkor wat maa dere mase paa oss for aa se naar vi kommer hjem

3. Trine og Ingrid kan finansiere 20 aar med aftenposten levert paa doera med sin inntekt. saa vet dere det

4. Befinner oss for tiden i Vietnam. Liker det, men hater maten. Det er vann med nudler eller ris.

5. Frida kan bare faa levert aftenposten paa doera 9 aar med sin inntekt

6. Kaja kan faa levert aftenposten paa doera i 15 aar med sin inntekt

Klokken 5 om morgnen: En smule forvirret , og med hint av trøtthet, ble sykkelutleierne vekket av fire ivrige jenter og en svenke. Morgenen var stjerneklar og vakker, da følget skulle ut på et nytt eventyr. Ingenting skulle stoppe dem i å se det mektige Ankor Wat-tempelet i soloppgang. Men som alltid i slike fortellinger møtte de et hinder allerede ved sykkelutleien. Et pumpet opp punktert dekk skjønte sykkeleksperten Frida at ikke ville holde. Litt etter skjema la de ut på tur i de tomme gatene til Siem Reap på sykkler som skramlet avsted. Hvorfor er det ingen andre som sykler?

To kilometer fra målet kom hinder nummer to. De hadde syklet feil vei. Egentlig en selfølge siden det var midt på natten, mørkt og de hadde hadde ingen anelse om hvor de skulle. De hadde syklet en snarvei, men uten billetter kom de ikke langt. Fem hele kilometer tilbake måtte følget sykle så fort de orket. Svetten rant, biler ble passert. Himmelen ble faretruende lysere og lysere.

Billetter trygt i lomma, tredje hinder. En eksplosjon høres fra Trine sin sykkel. Fem mennesker, fire sykler, en soloppgang å rekke. Trine hopper inn i en tuk-tuk til to forvirrede franske jenter. De andre trår for harde livet. Vel oppe ved det mektige tempelet kan de med astmalignende pusteproblemer, rennende svette og såre rumper lettet konstantere at de har nesten rukket solopppgangen. Inn i helligdommen går de, med alle de andre morgenfuglene, og beundrer ruinene i brennende sol.
Jo, tilbake til spørsmålet – hvorfor er det ingen som sykler til Ankor Wat? VI har nå lært hvorfor. 40 varmegrader, lange strekninger og eldgamle sykkler. Frida blødde konstant neseblod, kaja skrek av rompesmerte, ingrid hallusinerte og trine var i toppers humør etter å ha haiket med uttalie tuktuker. Det er for varmt, det er ikke meningen at man skal sykle til Ankor Wat. Er dette en norsk forbannelse, å gjøre alt på den mest sporty måten... Vi lærer av å feile, og vi gjør alt feil. Vi elsker det!

Midt på natten, langt ute i ingenmannsland, sto kona og prøvde å få mannen tilbake i hus. I bare underbuksa, midt i gata, står han og gestikulerer heftig med armene og prøver febrilsk å komme unna. Noe er han volsomt opprørt over. Kona, i en nydelignattkjole, er flau inn til beinet.

Når man er ute på en stor reise som dette, er det mye fint man ser. Mye natur, mange templer, bygninger og mennesker man møter. Det er slike ting som er forventet at man ser. Noen ganger blir man litt immun. Det er fantastisk, men ganske likt slik man tenker at det skal være.
Vi reiser mange rare steder. Til rare tidspunkter. Man blir flinkere og flinkere til å bruke øynene og se de små tingene som gjør reisen spennende.

I en lang debatt om hunder, tusler en goldenretriver rolig forbi. På ryggen ligger en liten apebaby og titter seg nysgjerrig rundt.

Her nede i Asia er bussturene en egen opplevelse. Midt på motorveien i India stopper plutselig bussen. Vi har sluttet å lure på hvorfor. Denne gangen er det fordi sjåføren skal mate apene med bananer.
Langt oppe i fjellene i Laos er det fordi noen skal kjøpe seg mat. Tilbake kommer de med tre stekte rotter. Turistene sitter med store øyne. Etter de er spist kaster hun ene opp. Så kommer kommentaren "That¨s karma for you".


...................

Ting som har irritert oss hele reisen:

HVOR ER ALLE SØPPELKASSENE!?!?

På en tur hvor man krysser mange grenser, er det mange sjemaer som må fylles ut. Hvorfor lurer vi alltid på hvordan man skal gjøre det..?

Hvordan/hvor er riskornene på risplantene?

Hoste.

Det var en gang..

De hadde reist langt, og lengre enn langt og enda lenger.. De 3 små, og en lang, var kommet frem til Rajastan. Et sted i rosa, brun, beige og grå. Nå skulle de ut og prøve lykken. Da de var kommet rundt 7 sanddyner og 3 tuktuker kom de til Pushkar. Skreppene var tomme og askeladdene slitne. Endelig hadde de kommet frem til den hellige innsjø, og det skulle bli deilig med en rast. Men innsjøen var tørket ut og de hellige menn var enda skittnere enn før. De tok heller en tekopp og litt cheddarost og koste seg rikelig.

Ferden gikk videre, denne gangen stod det Udaipur på veiskiltet. Jeg fant jeg fant! ..hva fant du? Et palass i en innsjø! nei æsj, kast det. Jeg fant jeg fant! ..hva fant du da? James bond! nei æsj, hva skal du nå med han da? Jeg fant jeg fant! ..hva fant du nåå da? To amrikanste gutter fra NY som vil være med å prøve lykken. Ja, la gå da.

Da de hadde reist i tusen og en natt kom de frem til Jaisalmer. Midt i sanddynene foran dem, høyt på en klippe ruvet slottet i gylden sandstein. Prinsessekamelen Papaya ble reddet og de red ut i ørknenen fra de skumle skurkene som ville selge dem pakketurer og skinnvesker! I 3 lange og i 3 brede levde de i sanddynene og gjemte seg fra forurensning og kuer. Alle 4 mistet sannsynligvis evnen til å føde etter så lang tid på kamelryggen, men de vakre stjernene ledet oss videre. Etter at ørene var fulle av sand var det trygt å reise videre.

En uendelig lang busstur, 19 timer fra ende til annen førte dem til en bløtkake; Taj Mahal. De løp fort rundt, bukket, nikket og beundret i lange baner. Og så var det ut på reisefot igjen. Dette eventyret ender i Delhi. En by de 4 vandrere nå hadde bestemt seg for å tilgi. Men akk og ve, ingen vaffel ble spist på ambassaden, og ingen bomber ble sprengt. Shillingene ble isteden brukt på kaffe og julepynt. De hadde det godt og bestemte seg for å leve lykkelig alle sine dager. Og har de ikke stoppet å kose seg enda, så gjør de det vel fortsatt.

Vi er Bollywood moviestars! Trine har en meget sentral rolle som brudepike i den indiske versjonen av Stepmom, mens Kaja og Frida er blant de nærmeste slektningene til brudeparet, og er også en sentral del av feiringen på scenen. Frida, i en vakker smånisse-sarie, Kaja, i knæsj rosa bh-lignende sarie og strutteskjørt, og Trine i en blå bh-sari-kreasjon var så vakre der de sto og kastet tulipanblader på bruden.

Vi er så populære at vi til og med har blitt truet med kidnapping og highjacking.

Etter Bollywood-fame i Mumbai, en fantastisk by, tok livets landevei oss videre med tog i 20 timer til Jaipur, hvor vi møtte vår kjæreste kjære Ingrid. Livet ble fullkomment, og Kaja fikk india-magen. Det er mange palass og templer å se, vi så ingen. Men byen var rosa. En gang i tiden. Nå får Kaja være med på morroa også med do-rapporter. Tok motet til seg og tok en Imodium, fantastsiks! Har ikke vært på do siden. Nå lider alle av motsatt problem; ingen går på do. Men men. Vi er litt varmere enn før, mer klær må på. Noen savner lakris, noen savner egg, noen savner alkohol, noen savner varm dusj. Med rynkete øyenbryn, men et åpent sinn, lever vi i en fantastisk verden. Selv om indere ikke alltid er like samarbeidsvillige.

Sjakk og Backgammon er kjøpt inn, hjernetrimmen har begynt.

Unyttig informasjon du ikke trenger å vite, men vi vet du vil vite det for det:

Trines frokost: kokt egg, plain toast

Ingrid: omelett

Kaja: musli

Frida: butter chapati

Mest savnet:

Trine: lakris

Ingrid: hjem kjære hjem...

Kaja: kald melk og varm dusj

Frida: Smilla

Mest snakket om:

Trine: hvor mye hun må på do/hvordan det var på do/hvordan dette påvirker gruppen

Ingrid: vil gå til innkjøp av kniv. Eller dra hjem. Shopper for å trøste seg

Kaja: Dette er fantastsik! Nå vil jeg ikke snakke mer med dere, kan vi ikke være sosial? Budsjett.

Frida: Dette er fantastisk! Nå vil jeg ikke snakke mer med dere, kan vi ikke være sosiale? Budsjett. Buksa ser dum ut.

Ellers er de store dilemmane om pannekaken skal deles eller spises alene, hvilket tempel vi skal velge i dag, og om Ingrid jukser i kortspill.

Vi konkurrerer med attraksjonene, alle vil ta bilde med oss. Startet buisness, tjente 30 rupees